biija

Dette innlegget er en hilsen til min mor i anledning morsdagen, men det er også en hyllest til alle de mødre (og fedre) som opplevde tvangsevakueringen under 2. verdenskrig. Det er en del av Norges historie som har vært lite opplyst om, og som mange i dag ikke engang er klar over. Høsten 1944 utstedte den tyske okkupasjonsmakten ordre om at hele befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres sørover. De fleste motsatte seg ordren, og mange valgte å rømme til fjells, hvor de bodde i huler, gammer, under velvete båter og i andre kummerlige provisoriske husvære mens de levde i konstant frykt for å bli funnet av tyskerne.

Min mor var 15 år i 1944. Hennes familie var blant dem som rømte til fjells, og fra november 1944 til januar 1945 var de på flukt fra tyskerne. I januar ble de tatt, og tvangssendt sørover. Turen gikk med båt, via Hammerfest til Tromsø, hvor de bodde i Ølhallen. Etter noen dager i Tromsø ble de igjen satt på en båt, og sendt videre sørover til Trondheim. De første dagene i Trondheim bodde de på Katedralskolen, før de ble flyttet til Vår Frues kirke. Der ble de boende et par uker før de ble sendt til en bygd utenfor Molde, der de ble innkvartert på en gård, hvor de ble boende frem til krigen var over.

Mamma foran Katedralskolen, som var hennes hjem de første dagene i Trondheim i januar 1944.

Vår Frues kirke ble mammas hjem i et par uker. Da hun besøkte oss i Trondheim i 2008 var hun tilbake i kirka for første gang på 63 år.

  Hun kunne fortelle hvor "deres" plass hadde vært i kirka. Folk sov på kirkebenker, og maten ble laget oppe ved alteret.

Mammas hilsen i besøksprotokollen, skrevet av min svigerinne ettersom mamma har fått svekket syn. Som 15 - 16 åring var mamma en slags guide for de eldre evakuerte. Overgangen fra en liten bygd i Finnmark til Trondheim, som jo var en stor by, var ikke lett spesielt for eldre folk. For en del av de eldre bød også språket på problemer, ettersom de bare snakket samisk. 

 Adresseavisa 27.11.1944. Denne  artikkelen har ingenting med min mors opphold i Vår Frues kirke å gjøre, ettersom dette er omtrent to måneder før hun kom dit, men den dokumenterer hvordan de evakuerte bodde i kirka. 

Da krigen var slutt ville de evakuerte hjem så snart som mulig, til tross for at myndighetene ville hindre dem å dra til et nedbrent og minelagt fylke. Min mors familie ble værende i Molde-traktene frem til våren 1946. Da de kom hjem startet oppbyggingen av hjemmet som de hadde mistet. Den første tiden bodde de i en stor gamme sammen med mange andre familier, før de fikk satt opp en provisorisk stue på branntomta etter det forrige huset. Først på begynnelsen av 1950-tallet stod det nye huset ferdig. 

Jeg har fått historien om andre verdenskrig og evakueringen inn med morsmelken. Spesielt evakueringen er noe de eldre er opptatt av. Mange ganger når man hører på dem kan det virke som et tidsskille - før og etter evakueringa. På mange måter er det nok sånn også. Etterhvert blir det færre igjen av dem som opplevde evakueringa. Mange av dem som fortsatt lever begynner å bli glemsk. Skjønt, evakueringa er nok noe av det som sitter lengst hos flere av dem. Da jeg var barn og ungdom var jeg lei av å høre om "den der evakueringa". Nå angrer jeg på at jeg ikke lyttet mer, spurte og grov. Det er synd om historien fra vår egen nære fortid skal gå i glemmeboka.

Min mor er nå blitt over 80 år, men holder seg fortsatt ganske sprek for alderen til tross for at synet er blitt svekket. Gratulerer med morsdagen, mamma og áhkku! Fra barn og barnebarn i Trondheim.